Nyttårsdykk

hadde jeg tenkt jeg skulle ta meg i natt. Altså, være under vann på slaget tolv. Dessverre ble porter og utstyr og annet nødvendige greier låst, ingen ville komme til å ha nøkkel osv. ble jeg fortalt. Dermed ble det altså ikke noe av forsettet mitt om å få meg 100 grottedykk før 2008, jeg strandet på 99.
Vel, nytt år, nye dager og langt flere muligheter for flere grottedykk i det nye året.
Snart kommer Jonny på besøk, da blir det mye grottedykking en hel måned :D

Godt nytt år, fem timer igjen til slaget midnatt enda her i Mexico, Norge passerte midnatt for to timer siden!

Julepynten i Mexico

synes jeg må kommenteres. Vet det er litt i seneste laget, men kan ikke la vær å fortelle litt om det.
Vi stille og forsiktige nordmenn har i en årrekke fnyst av amerikanernes tilbørlighet til å stappe en helsikes mange lyspærer på og rundt sine boliger. Ikke bare har de dekortert hus med lyspærer, de tar i bruk busker, garasjer og setter opp reinsdyr, snømenn og julenisser som blinker glorete i kveldsmørket.
Mexikanerne, eller ihvertfall i denne delen av landet, er minst like ille. Bare her nede blir det enda jævligere. Amerikkerne har råd til å bruke penger på pynten så det en _nesten_ spiselig. Her er ikke lommebøkene store, men det de ikke kan gjengjelde i volum tar det igjen, og går langt over, i usmakelighet. Oppblåsbare nisser og juletrær, julelys i ørten forskjellige farger og fasonger, musikk-ulende installasjoner (da helst med flere dekorasjoner som alle spiller forskjellige låter), jesuskrybbeoppsett med lys, musikk, manglende jesusbaby og haltende esel, listen fortsetter i det aller pinligste.
Hadde jeg hatt mot til det skulle jeg gått rundt og tatt bilde av alt det jeg har sett. Vil aller helst slippe å bli minnet på det, av en eller annen grunn ser disse minnene ut til å ha blitt skjøvet elegant bak i hodet. Om det finnes bildebevis vil jeg kunne bli påmint om vederstyggelighetene og kanskje revurdere returen hit. Det kan jeg ikke risikere...

Bilhornet

brukes ganske flittig her. Faktisk ikke i noen særlig grad i trafikken, det er heller til mer hjemlig bruk hornet kommer til anvendelse.
Ringeklokker eksisterer ikke på husene, så bilhornet tar over jobben. Skal man ha tak i noen kjører man så nærme inngangsdøren det er fysisk mulig å komme (noen lar seg nemlig stoppe av fortau), henger seg på hornet og forventer at de inne i huset forstår at det er de som ble tutet på.
Kjentfolk på andre siden av gaten? Tut og tut og tut, enten til riktig vedkommende snur seg, eller til man har passert utenfor hørevidde.
Har man varer til salgs blir dette annonsert ved å tute avhengig av tettheten på husene mens man kjører sakte nedover gaten. Skulle man trenge vann, gass, bakevarer, frukt eller møbler er det opp til den kjøpelystne å komme seg ut i gaten for å se hva som selges. Det er nemlig ikke mulig å skille bilhornene fra hverandre.

Lyder er det i bunn og grunn ganske mye av her nede. En herlig kakafoni av bilhorn, musikk, bikkjer og trafikkstøy, fra tidlig på dagen til sent på kveld. Man venner seg til det dog, det er jo tross alt bedre å bo her enn i Norge akkurat nå :D

Hjem kjære hjem!

Da har jeg endelig funnet meg en fast plass å bo! Endte opp i et stort hus med flere rom, som da naturligvis deles av diverse mennesker. Det er eieren, et par, ei dame og meg. Felles kjøkken, stue og hage har vi samt store rom hver av oss. Bad deler jeg med en person, så langt (mindre enn ett døgn jeg flyttet inn:) er alt vel.

Nå må jeg ut å kjøpe matvarer, har ei hylle i kjøleskapet som skal fylles opp, må nesten kutte kraftig ned på det å kjøpe mat på restaurant hver eneste dag. Trenger å bli flinkere til å lage mat uansett, det er bare å øve :)

Å bo på hostel

er langt rimeligere enn å bo på hotell, men det var det med å ha litt mer fred rundt seg da. Just nuh bor det en eldre gubbe som snorker så innihælvetes infernalsk at det er et under jeg klarer å sove i utgangspunktet.
Usj, jeg bare MÅ finne meg en egen plass snart! Dessuten kommer Jonny på besøk, da hadde det vært elegant å hatt en leilighet så dykkeutstyret kan få stå i fred.
Vel, kryss fingrene for meg mens jeg er på leterunder!

Julaften

ble tilbrakt, ihvertfall kveldsdelen, på hotellet til venneparet Min og Marco. Før kvelden var det travelt på jobb, gjorde fire dykk med tilsammen seks stykker. Gjestene deres var ute så det var fritt frem for oss å sitte ute og skåle. Noen timer senere var det helt opplagt at jeg ikke lenger var i stand til å kjøre hjem igjen, ikke engang etter Meksikansk målestokk, så natten ble tilbrakt på ett av rommene de hadde som var ledig. Utrolig behagelig og kjempesnilt av dem å tilby meg rommet!
Ellers ser jeg at verden suser avgårde i sitt eget ubehagelige tempo; Russland som foretar prøveoppskytinger fra ubåt, den sedvanlige baksnakkingen og skittkasting i presidentkampen i Usa holder frem, selvmordsbombere krever andres liv på bekostning av sin egen overbevisning, Will Smith får forsideoppslag for noe han _ikke_ har sagt.

Et virkelig lyspunkt var artikkelen Dagbladet la ut om Henning. Den lengste artikkelen jeg kan huske å ha lest på Dagbladet noengang. Det kjentes godt å la mer enn en tåre trille, kjenne glede på noen andres vegne.

God jul.

Julegave

til meg selv kjøpte jeg i går, i form av tannbleking. Joda, jeg lot meg lure av reklamen og ville forsøke. Time ble bestilt, la doctora plapret seg gjennom diverse beskrivelser mens jeg gjorde mitt beste for å forstå (hun kunne mindre engelsk enn jeg spansk). En tannrens, litt blå pasta og noe håndholdt lysgreier senere skulle jeg kikke meg selv fornøyd i speilet.
Nei.
Altså, kikke klarte jeg, men fornøyd kan jeg ikke si jeg var. Her trodde jeg at jeg ville vandre ut med hvite tenner men jeg kunne ikke se rare forskjellen gitt. Først når jeg skulle ut og mumlet noe om at jeg ikke var fornøyd fikk jeg vite at metoden bare ville gi tilbake den opprinnelige fargen tennene en gang hadde. *sukk*
Det var jo ikke det jeg ville... Jaja, sånn går det når jeg ikke spør skikkelig først. Dyr opplevelse men en lærdom likefullt.
Det ble trøstehandling av klær etterpå, det er jo alltids noe.

Faan ta Jesus

Ja, altså ikke den Jesus (uttales chesoos) de fleste tenker på, men en av de andre ansatte på Hidden Worlds. I dag kjørte han bilen ut til Dos Ojos (hvor vi altså dykker) i langt over gjennomsnittlig hastighet. Hadde det vært en vei som var asfaltert så skulle det vært greit, men ettersom dette en dårlig vedlikeholdt jungelsti, hoppet jungelmobilen vel mye og dermed ødela pæra på lykta mi. Vanlige pærer er rimelige å bytte, men denne koster 140 dollar :( I januar får jeg tak i en ny en, hurra...

Bilkjøring

er også et annet spennede foretakende her nede. Især i begynnelsen, men bare man kommer over de innledende tilpasningsrutinene som å bli forbikjørt i grisefart (også på innsiden), lastebiler som kjører forbi lastebiler mens det er motgående trafikk, bilister som kjører forbi i motgående felt og blinker med lysene (fordi, herregud, vi som kommer imot må da skjønne at det er VI som må knekke ut på veiskulderen for å unngå kollisjon!), kjøretøy som blinker til venstre for en av fire grunner 1)Jeg skal til venstre, 2)Jeg skal kjøre forbi deg, 3)Du kan kjøre forbi meg, 4)Har glemt å slå av så jeg dundrer rett frem uansett (det gjelder å forsøke å tolke det riktig...), og ikke minst, hvordan man svinger til venstre. Av- og påkjøringsramper finnes ikke (det har kun det siste året begynt å dukke opp av- og påkjøringsfelt), derfor er følgende prosdyre riktig og viktig ved avkjøring til venstre; Sett på blinklyset til venstre, sving HEELT ut til høyre, sitt pent og stille der og vent til all trafikk i begge retninger har avtatt før man kjører over veien.

Dette blir da krydret innimellom av stener i veiskulderen, oftest plassert der som en erstatning for ikke-eksisterende varseltrekanter (og heller ikke fjernet igjen når de ikke lenger trengs), saktegående kjøretøy som ligger enten halvveis i feltet eller helt ute på veiskulderen (og skvettende inn igjen når tidligere nevnte stener må passeres), fotgjengere farlig nærme veibanen og flere andre ting som er med på å krydre hverdagen bak rattet.

Trygt? Neppe. Kjedelig? Overhodet ikke.

Hjelm

Ser i avisa i dag at det er en historisk begivenhet det med å bruke hjelm i Vietnam.
Her i Mexico, eller ihvertfall i Quintana Roo, er det nå også skrevet historie: Det er blitt påbudt å bruke bilbelte. Hjelmpåbud på moped og mc har vært en stund, men det gjelder kun for føreren av kjøretøyet! Og det er absolutt samma rakkern hva slags hjelm man bruker. Noe som gjør at man svært ofte ser folk bruke disse plasthjelmene som er i bruk på byggeplasser. Så der sitter far da, med en hjelm som knapt nok beskytter mot regn, med barn nummer en foran ham, stående og kone bak med barn nummer to mellom dem igjen. Og fremdeles bare far med hjelm. De følger reglene ihvertfall...

Nye bilder

Da har jeg sittet pal i flere timer og lagt ut bilder på Picasa. Klikk på fyren til høyre så blir du bragt videre til Picasa og fotoalbumene.
Legg gjerne igjen kommentarer på bildene om du har noen.

Jeg har spist maur

Helt frivillig var det igrunn ikke, maurene hadde funnet veien til brødet mitt helt uanmeldt og ganske så freidig begynt å forsyne seg av det. Slik maur engang er, spredte ryktet seg om ferkst brød kjapt og flere kom til.
Hadde det nå engang vært sånn at jeg så de var der, hadde jeg kastet brødet. Men etter endt dykk, sulten og på vei hjem vil man ha mat og dermed spiste jeg.
Det var først i bilen på vei hjem, hvor brødet ble delt med Victor, en kollega, at han lurte på om jeg hadde begynt å spise kjøtt igjen. Neeei, det hadde jeg jo ikke? Veeeel, ta en titt på brødet ditt du, sa han. Og der kravlet det rundt en hel masse med bittesmå maur. Han lo, jeg spiste videre. Det gjorde vi forresten begge. Hadde jeg først fått i meg mange maur fra før var det ingen grunn til å stoppe nå. Dessuten var jeg sulten.
Men neste gang, da skal jeg kikke enda litt bedre etter gitt....

Bilvask

eller Carwash som cenoten heter på originalspråket, var plassen vi dykket i dag. Vi utgjør da Pål Andre og meg, en kompis og noenlunde fast dykkepartner. (Bilder er lagt ut.)
Cenoten fikk navnet fordi bilene tidligere ble vasket der. Der er det nemlig god plass for å parkere inntil cenoteåpningen og vannet når helt opp til kanten, hvilket altså utgjorde de fleste bileieres våte drøm en gang for noen år siden.
I løpet av dykket tok vi oss inn til et område som heter Room Of Tears, hvor, dengang det ble oppdaget, fantes en hel drøss med formasjoner. Det er ca. halvannet år siden jeg var der sist og bare på denne tiden er det en del formasjoner som har blitt knekt, dessverre. Navnet i dag passer bedre til ødeleggelsene som har blitt gjort siden man først begynte å dykke der. Heldigvis ser det bedre ut lenger innover, men det blir også trangere, hvilket gjør det litt mer knotete å manøvrere med dobbelsett.
Kameraet utgjorde ingen utfordringer transportmessig, men jeg var jo veldig spent på hvordan resultatet ville bli. Vanligvis bruker jeg manuell blender og lukkertid, i dag ville jeg tenke minst mulig og kjørte kun manuell blender. Blitsen lyste opp bedre enn forventet men så brukte jeg den på halv til hel styrke også. Bildene lastes ned til pc i skrivende stund, er spent på resultatet. Følg med på bildelinken for å se noen av dem :)

Det gjør vondt

å sette tissen fast i smekken på shortsen... Bare til orientering.
Vanligvis tar man også bilder av ulike situasjoner man kommer opp i, men akkurat denne gangen ble det ingen bilder.

En ynkelig sprut

var alt som kom ut av dusjen i dag. Det kom som en gedigen skuffelse på en stakkar som hadde gledet seg til en varm dusj etter jobb. Stakkar, er jo synd på meg, vannet holder jo bare 24 grader og luften på kvelden er vel ikke stort mer heller. Nei, da trenger man den gode varme dusjen å trøste seg med ;)
Jeg bor for tiden på hostel og da er det ikke lov å forvente høy standard. Så da dama bak disken sa jeg skulle la vannet renne litt lenger, gjorde jeg nettopp det.
En nærmere en time med ynkelige plipp og plopp fra dusjen kom det noe som vagt minnet om en slags stråle, eller mer presist en ynkelig sprut. Det tok riktignok rundt fem minutter å gjøre håret vått, men vannet var ihvertfall pisselunkent så dusj, det ble det.

Øregodt på senga: David Gray.

Gnatt.

Nye dager, nye dykk

Betennelsene i oerene ga seg og dermed var det i gang med guiding igjen.
De siste to dagene har jeg bare dykket i grotte, heldigvis ikke noe etterhvert kjedelig cavern :)
Var tilbake paa en plass jeg besoekte sist i april 06, Chan Hol, en flott plass med nesten kritthvite vegger. Tidvis lite formasjoner men naar de foerst er der er det virkelig flott! Dessverre helt umulig aa ta gode bilder av med kameraet jeg har, til det trenger jeg en helsikes mye mer lys. Skal se litt paa muligheten for aa lage panoramabilder, det kan muligens yte grottene noe rettferdighet.
For aa komme til aapningen gikk vi langs stien jeg gikk sist, bare for aa litt for sent oppdage at jeg sto 30 cm unna et vepsebol. Innehaverne av bolet var lite glad for aa ha meg der og det sa de klart fra. Fy du store poggeren som de stikker! Heldigvis fikk jeg ikke mer enn tre stikk men det var jaggu nok :(
Aapningen er uansett skikkelig stilig. Vannet gaar helt opp til bakkenivaa, en liten pytt som akkurat rommer to personer sittende paa kne. For aa komme ned i grotten dytter man hodet inn foerst, bena over vannflaten og drar deg ned under kanten. Det er litt trangt men saa snart man er gjennom aapningen er det masse plass.
Til hoeyre, paa en liten hylle paa ca fire meters dybde, ligger det to leirkrukker, plassert der en eller annen gang foer havnivaaet steg opp til dagens nivaa. Det vil si at det ble gjort en gang i loepet av de siste 10.000 aar. Det ligger deler av et menneskeskjelett ca. 40 min innover ogsaa, det minst like gammelt, sannsynligvis eldre, enn leirkrukkene. Saa skjelettet foerste gangen jeg var der men tok ikke turen innom i dag med kunden, det ligger nemlig et lite stykke vekk fra hovedlinen.

Flott plass, veldig fristende aa dra tilbake med kamera for aa ta bilder av noen av stalagtittene (de som gaar nedover) der, ser ut som om vinden har blaast dem i diverse retninger mens de har vokst gjennom aarhundredene.

Man er virkelig priviligert som grottedykker!